Wednesday, October 15, 2008

Mon nom est Rouge - Orhan Pamuk



"Pamuks hidtil mest farverige roman. En spændende historie fyldt med humor, ironi og fortællertekniske finesser. Handlingen, der er en mordgåde indflettet i en kærlighedshistorie, udspilles i Istanbul i løbet af ni vinterdage i 1591. Den foregår i et bogillustratormiljø i en tid, hvor bøger stadig blev skrevet i hånden af kalligrafer og illustreret af billedkunstnere."

Således lyder beskrivelsen på saxo.dk. I mine øjne absolut misvisende - og ydermere måske årsagen til, at mange af de kritikker jeg læste efter at have købt bogen, var meget negative - eller himmelråbende positive. Der var en hel del, der havde givet op efter ganske få kapitler... skuffede. En skuffelse jeg på sin vis kan forstå, når man læser ovennævnte beskrivelse - den har unægteligt fået et par Da Vinci-fans til at kaste sig over den.

Men Pamuk er langt fra Dan Brown - og Dan Brown har af samme årsag aldrig vundet en Nobelpris. Man skal derfor ikke forvente den slags litteratur. Det er derimod en anderledes historie - men fængende...

Den starter ganske rigtigt med, at der er et mord - på en af Sultanens miniaturemalere, som fortæller os historien om sit mord uden dog at nævne morderens navn. Igennem samtlige af bogens 59 kapitler taler personerne direkte til læseren - der er en del personnager: De tre malere, mester Osman (overhovede i sultanens atelier), en ung kvinde - og flere andre... men der er også tegninger, der personificerer sig og taler til os som, det de forestiller - en mønt, døden, et træ. Det giver en meget anderledes læseoplevelse, men da der er mange sider at komme igennem, når man ikke at blive forvirret over for mange sceneskift.

Konflikten i bogen er interessant - men ikke hvis man er fan af letlæselige krimiromaner. Det kræver nok en vis viden om og interesse for historie og kunsthistorie, da det ellers bliver for mange 'kedelige' detaljer - ikke i mine øjne!

Bogen foregår som sagt i 1591 med miniaturemalerne som centrum for en intrige, der udfordrer deres livssyn og deres muslimske tro. Sultanen har bestilt en bog hos en anden mester end den sædvanlige 'bestyrer' af atelieret - den skal holdes hemmelig på grund af dens revolutionerende indhold, og primært bruges til at imponere italienerne og overbevise dem om det ottomanske riges storhed.

Den italienske kunst var på dette tidspunkt meget langt fremme og anerkendt verden over. De excellerede i portrætkunsten, og fra at være forbeholdt fyrster og kongelige, ville nu også den menige velstående borger portrætteres for eftertiden. Allerede 100 år inden denne historie var stort set hele Medicis-familien indlemmet som statister i Botticellis maleri af de Hellig Tre Konger, ligesom det var meget almindeligt, at kunstneren selv optrådte i et hjørne som tilskuer. Under alle omstændigheder skulle maleren nok sørge for ikke at blive glemt som udøver af værket.

Denne praksis er i direkte modstrid med den muslimske tro, hvor man ikke må gengive ansigter, så de kan genkendes som værende en bestemt person - og slet ikke gengive Profeten (som karikaturhistorien vist har lært os alle). Baggrunden for dette er selvfølgelig, at menig mand ikke må sætte sig selv i universets centrum ved at idolisere sig selv på denne måde - det er at sætte sig selv højere end profeten, og er den flukse vej til en evighed i Helvede. Tyrkerne er rystede ved tanken om, at et maleri kan være så vellignende, at man ligefrem ville kunne genkende personen på gaden - ligesom perspektivet er helt forkert. De ottomanske malere malede verden set fra oven - for det er Guds perspektiv. De italienske malere malede verden set fra den vinkel, hvorfra de observerede den. Således vil tyrkeren aldrig male en person langt væk, mindre end en hund i forgrunden - for hunden er mindre værd i Guds øjne!

Sultanen har dog som sagt bestilt et værk udført efter den italienske stil, og for at udføre dette uden for meget postyr, bliver fire malere fra atelieret bedt om at udføre brudstykker af dette - hvor resten af maleriet er tildækket. De ved ikke nødvendigvis, hvem der maler hvad - og slet ikke hvem, der skal male Sultanens ansigt, som skal placeres i midten... på den hellige plads! De er ikke vant til at eksistere som selvstændige kunstnere - men også de bliver drevet af ambitionen om at blive kendte som de italienske malere. Det er det basale menneskelige behov for anerkendelse, uforglemmelighed... og udødelighed!

Dette fører til to mord - for der er mange samvittighedsskrupler forbundet med denne farlige kunst. Bogen viser os de mange facetter - både af personernes tankegange, men også det mere kunsthistoriske i form af legender fra det ottomanske rige, og kendte miniaturemalerier. Jeg fandt ikke dette tungt - måske fordi det er emner, jeg interesserer mig for - og kender til! Hvis man ikke har den fjerneste anelse om renæssancemalerkunst i Europa - ikke kan visualisere de forskelle i maleteknik, som beskrives... ja, så er det nok en kedelig bog.

Jeg fandt den fascinerende - ikke for mordgåden; men for Pamuk's ufatteligt rige sprog, den originale indfaldsvinkel, hvor man tiltales som læser... og så gav den en yderligere dimension til mit besøg i Istanbul. Som da jeg så dette minituaremaleri på muséet for tyrkisk kunst - malet i den periode, og af den Master Osman, som indgår i romanen.


Jeg undrer mig over, hvordan den danske oversættelse er - det franske sprog er så meget rigere end det danske; og Pamuk bruger rigtigt mange ord - det var en sproglig nydelse at læse samtidig!
-----------------------------------------------------------------------------
"Istanbul, en cet hiver 1591, est sous la neige. Mais un cadavre, le crâne fracassé, nous parle depuis le puits où il a été jeté. Il connaît son assassin, de même que les raisons du meurtre dont il a été victime : un complot contre l'Empire ottoman, sa culture, ses traditions et sa peinture. Car les miniaturistes de l'atelier du Sultan, dont il faisait partie, sont chargés d'illustrer un livre à la manière italienne... Ce roman nous plonge dans l'univers fascinant de l'Empire ottoman de la fin du XVIe siècle. Une réflexion sur la confrontation entre Occident et Orient sous-tend cette trame policière, elle-même doublée d'une intrigue amoureuse, dans un récit parfaitement maîtrisé."
Ainsi est presenté le livre sur la couverture - ce qui est dans mes yeux un peu loin de la réalité, et sans aucun doute la raison pour laquelle plusieurs personnes l'ont abandonnés - deçus et le trouvant ennuyant et long. Une présentation telle ferait penser à un Da Vinci Code ses intrigues mêlés à l'histoiore et l'art. Or Pamuk n'est pas Dan Brown - et Dan Brown n'a pas gagné le Prix Nobel! C'est un style fondamentalement différent - mais tout àfait captivant!
Au début il y a certes le meurtre qui nous est raconté par le cadavre du fond de son puits abandonné à son sort - mais il ne nous révéle pas l'identité de l'assassin. Dans les 59 chapitres du roman les différents personnages nous parle tous directement à nous, les lecteurs.. que ce soit les trois peintres de l'atelier du Sultan (et à juste titre soupçonnés du meurtre); Le Noir - ce revenant qui veut reconquérir le coeur de son amoureuse... ou le père de celle-ci - ou encore les dessins qui racontent à travers une personne comme si c'est qu'ils répresentent - un arbre, une pièce... - pourraient parler de leur propres pensées. Ceci en fait une expérience à part - mais sans être trop compliqué vu que le livre est assez long et cela ne saute pas trop entre les différents personnages.
Le conflit du livre est passionnant - mais pas pour des fans de polars faciles. Je pense qu'il faut une certaine connaissance de l'art et de l'histoire de l'art pour pouvoir l'apprécier. Sinon ce serait trop sec et on n'arriverait pas au bour effectivement.
L'histoire se passe donc en 1591 à Istanbul - au centre de l'intrigue on trouve les miniaturistes de l'atelier du Sultan qui se voient heurté dans leurs croyances et réligion. Le Sultan a commandé un livre mais chez un autre maître que celui qui 'gère' son atelier pour garder le secret. Le livre est si revolutionnaire qu'ils doivent le finir sans parler de leur travail - et il est censé impressionner les vénitiens et les convaincre de la grandeur de l'empire ottoman.
L'art italien - vénitien ou florentin - de l'époque était bien avancé et réconnu dans le monde entier déjà. Ils étaient les maîtres de l'art des portraits, et jusqu'alors reservé aux rois et princes pour l'aspect financier, maintenant aussi le citoyen riche voulait se faire immortaliser. Déjà un siècle plus tôt nous avons pu reconnaitre presque au grand complèt la famille Médicis dans l'Adoration des Mages de Botticelli - et bien souvent le peintre réussissait à se faire une petite place dans le tableau aussi. En tout cas il s'assurait bien qu'on sache qui en était l'auteur - et pour la posterité!
Ce pratique est interdit dans la foi musulmane, où on ne peut représenter un visage de telle manière à ce qu'il soit reconnaissable comme une personne précise - surtout on ne peut représenter le prophète (leçon que justement mon petit pays a bien retenu après l'avoir payé chèr!) La raison étant que personne n'est au-dessus du Prophète et en se mettant au centre du monde et se regarder accroché à un mur - on va s'idolâtrer.. ce qui mènerait droit en Enfer! Les ottomans sont choqués par le fait qu'un portrait puisse permettre de reconnaitre une personne dans la rue sans la connaitre - mais aussi par la perspective utilisée dans les tableaux européens. Les miniaturistes peint le monde vu d'en haut - puisque c'est la perspective de Dieux! Les italiens observent et prennent la perspective selon la position dans laquelle il se trouve. Ainsi les ottomans ne pouvaient admettre qu'une personne se trouvant du fond devait être plus petit qu'un chien se trouvant devant - puisque le chien en vaut moins que l'homme aux yeux de Dieu.
Mais le Sultan a commandé cet oeuvre selon le style vénitien; sans pour autant vouloir créer trop de bruit ils peignent chacun chez soi et uniquement une partie du tableau. Ils ne savent qui font quoi - et surtout pas qui sera l'artiste responsable du portrait du Sultan qui se trouvera au milieu - à la place sacrée! Ils n'ont pas l'habitude d'exister en tant qu'artistes indépendants - mais eux aussi se voient flattés et rêver d'une reconnaissance pour leur travail. C'est le besoin basique de l'homme pour se voir recompensé... d'être inoubliable et immortel!
Cette histoire mène donc à deux meurtres - ils sont de plus en plus de problèmes de conscience. Le livre nous montre toutes leurs pensées; mais aussi une description des légendes de l'empire ottoman et comment la vie se vivait à l'époque. Je ne l'ai pas trouvé lourd ni trop long - sans doute parce que je m'y connais un peu et que cela m'intéresse. Si on ne connait rien en art et ne peut pas visualiser les différences dans les techniques je peux comprende qu'on abandonne.
Je l'ai trouvé fascinant - surtout en le lisant en partie à Istanbul; mais aussi pour le language si riche de Pamuk; la perspective (justement) du lecteur et la richesse qu'il a apporté à mes visites dans la ville. D'autant plus que je suis tombé sur ce livre décoré par le Maître Osman - qui est le maître de l'atelier du Sultan dans le livre - et à l'époque!

2 comments:

Louise said...

Hej Nille,

Jeg er tilbage på blogger - blev aldrig gode venner med wordpress, og gad simpelthen ikke blogge, så nu prøver jeg igen på blogger:

http://bogsider.blogspot.com/

Nille said...

Dejligt at læse, Louise - jeg har nu heller aldrig været fristet af andet end blogspot... det kører så nemt og er rigeligt til mine ambitioner!

Glæder mig til at læse mere om dine læserier ;-)